Nicholas Heath

Nicholas Heath
Født		ca. 1501[1] London[2]
Død		desember 1578[1] Chobham
Beskjeftigelse		Katolsk prest, dommer, katolsk biskop (1540–)
Embete		Erkebiskop av York (1555–1559) roman catholic bishop of Worcester (England) (1543–1551) roman catholic bishop of Rochester (England) (1540–) Roman Catholic archbishop of York (1555–1559)
Utdannet ved		Christ's College
Gravlagt		Chobham
Nicholas Heath på Commons

Nicholas Heath (født ca. 1501, død desember 1578) var erkebiskop av York og rikskansler i England.

Liv og virke

Bakgrunn

Han ble født i London og tok bachelorgrad ved University of Oxford i 1519. Han flyttet så over til Christ's College ved University of Cambridge, hvor han tok en ny bachelorgrad i 1520, en mastergrad i 1522 og ble innlemmet som fellow i 1524. Etter å ha hatt flere mindre verv ble han erkediakon i Stafford i 1534, og året etter tok han en doktorgrad i teologi.

Karriere

Etter endt studium reiste han som misjonær sammen med biskop Edward Fox. Deres mål var å skape teologisk og politisk forståelse med de lutherske fyrstene i Tyskland.^{[trenger referanse]} At han ble valgt ut til dette antyder at han hadde en viss grad av reformvilje.^{[trenger referanse]} Hans møte med lutheranerne svekket denne tendensen, og hans senere karriere er nært knyttet til den katolske reaksjonen mot reformasjonen i England.^{[trenger referanse]}

I 1539, året Six Articles ble gitt ut, ble han utnevnt til biskop av Rochester. I 1543 etterfulgte han John Bell som biskop av Worcester. Hans katolisisme var mindre ridig enn den Stephen Gardiner og Edmund Bonner.^{[trenger referanse]} Dette skyldtes ikke så mye teologiske innvendinger som at han hadde sympati for den nasjonale motviljen mot innblanding fra utlandet, enten den var kirkelig eller sekulær.^{[trenger referanse]} Han var opptatt av tanken på nasjonal enhet, også i trosspørsmål.^{[trenger referanse]} Da Edvard VIs tidlige reformer kom hadde han ingen problemer med å gjennomføre disse, og han aksepterte også den første utgaven av Book of Common Prayer etter at House of Lords hadde modifisert den noe i katolsk retning.^{[trenger referanse]}

Hans definitive brudd med reformasjonen kom da ordinalet ble satt opp i februar 1550. Det samme verket ble fire århundre senere den mest sentrale begrunnelsen for at Leo XIII nektet å anerkjenne den Den anglikanske kirkes preste- og bispevigsler som gyldige. Heath ble fengslet da han nektet å anerkjenne nyordningen, og i 1551 ble han fratatt sitt bispesete.

Da Maria I tiltrådte ble han løslatt og gjeninnsatt som biskop av Worcester. Han ble også utnevnt til president for rådet for Scottish Marshes og Wales. I 1555 ble han erkebiskop av York, og gjorde mye for å gjenopprette økonomien der.^{[trenger referanse]} Etter Gardiners død ble han utnevnt til rikskansler, antagelig etter Reginald Poles anbefaling; Pole og Heath mislikte begge den spanske fløyen i England.^{[trenger referanse]} I motsetning til Pole var Heath ikke interessert i å drive aktiv forfølgelse av protestanter, og ingen ble brent i hans bispedømme.^{[trenger referanse]} Samtidig hadde han liten innflytelse på dronning Marias kirkepolitikk.

Da Maria døde var det Heath, i egenskap av rikskansler, som proklamerte Elizabeth I som dronning. I likhet med Thomas More mente han at det var nasjonalstaten, representert av parlamentet, som skulle bestemme i spørsmål om tronfølgen.^{[trenger referanse]} Dronningen fornyet ikke hans tillit som rikskansler, men han fortsatte å sitte i Det kongelige råd i to måneder, inntil det endelige bruddet med Den katolske kirke ble bestemt. Så sent som i april 1559 tok han del i å organisere Westminsterkonferansen, og skjente da på sine mer standhaftige trosfeller.^{[trenger referanse]} Han nektet å krone Elizabeth I idet hun nektet å ha en kroningsmesse med elevasjon av hostien. Heath mente at kirkelige seremonier og doktriner ikke kunne endres av en sekulær myndighet.^{[trenger referanse]}

Heath fortsatte å motsette seg stadig flere lover rettet mot Den katolske kirke. I likhet med andre katolske biskoper utnevnt under Henrik VIII ble han under Edward VI overbevist om at Thomas More hadde hatt rett, og at Henrik hadde tatt feil i sin holdning mot pavedømmet og kirken.^{[trenger referanse]} I 1559 mistet han sitt bispesete, men han forble lojal mot Elizabeth. Etter en kortvarig fengsling fikk han leve de siste nitten år av sitt liv i fred og ro. Han deltok aldri i offentlige gudstjenester, men feiret noen ganger den katolske messen privat. Dronningen besøkte ham flere ganger i hans hjem i Chobham i Surrey. Han døde og ble gravlagt der mot slutten av 1578.

Referanser